Tittel: ET ØYEBLIKKS VIN I ET ØYEBLIKKS TID

Det kan gå heftig for seg på smakerommene av og til. Det kan være at vi skal gjennom et par hundre viner om dagen, flere dager i strekk. Det går på gommene løs, men også på tålmodigheten. Og så skal man forholde seg til kollegene rundt bordet. Man kan bli utsatt for vederstyggeligheter som parfymelukt, svettelukt, skravling, grynting, filming, kroppslyder og irrelevante avbrytelser. Det kan være for varmt, for kaldt, for trangt, for dårlig luft eller dårlig lys. Det kan være ukurante glass med såpesmak, utempererte flasker, korkede viner som forsvares med trass, manglende vann, for få spyttebakker eller ukomplette smakelister. Og så er det de som sitter med stoppeklokken. Anmeldere kommenterer rundetider som om vi var deltakere i et veddeløp. Det skal gå fort, fort! Se så kjapt jeg kan smake! De som arrangerer smakingene får like mye klager når det går for raskt som når det går for sakte, om de tilbyr for mange eller for få viner. Anmelderdyret er vanskelig å tekkes. Kritikken er tross alt dets profesjon.

Jeg er ikke en spesielt treg smaker, men jeg mener at noen viner ikke fortjener å rushes med. Etter en travel smaking kan jeg sitte igjen med flotte blitzfangede bilder på smaksnetthinnen, men samtidig også følelsen av den forspilte sjansen til å oppnå en dypere forståelse. Selv trente smakere trenger litt tid for å prosessere egenskapene i store viner. Det har med kompleksiteten deres å gjøre: sensorisk, historisk, geografisk, intellektuelt. Noen viner roper høyt med klare paroler mens andre taler lavmælt og i gåter.

Å gjenkjenne et musikkstykke krever et minimum antall sekunder hvis du skal være sikker. Kjenner du igjen Bill Evans på et halvt sekund er du god, men de fleste har gjort det etter ti. Bra jobba, det! Har noen fått noe ut av musikken enda? Eksepsjonelle viner, avanserte viner, trenger også oppmerksomhet over et visst spenn av tid, slik at inntrykkene kan utvikle seg til tanker, følelser, ord og forståelse.

Men hvis man vil åpne vinen fullt og helt – ikke bare der oppe i flasketuten – men på vidt gap, trengs det også et fellesskap, en samtale. Så derfor til poenget: Viner skal ikke smakes, de skal drikkes. De skal drikkes med oppmerksomhet, blant venner, og gjerne med noen som er mer erfarne og noen som er mindre erfarne ved samme bord. Det skjer mye verdifullt i oversettelsen av inntrykk mellom folk som deler en interesse.

«Når de mest sentrale vinene (...) beveger seg over i luksusøkonomien, forsvinner de også fra fellesskapets lysning, den offentlige samtalen,» skriver Nils Are Økland i boken En smak av kosmos, og trekker frem unntaket, som er vinskribentenes muligheter til å prøve vinene på lukkede smakinger. Selv akkumulerer jeg tusenvis av vinreferanser, koordinater, i hele vinhierarkiet på denne måten hvert år. Men ettersom jeg må avfinne meg med rammene av en relativt normal personlig økonomi, er jeg også dønn avhengig av vinfellesskapene og generøsiteten til venner med betydelig dypere kjellere og lommebøker, fordi, som Nils Are fortsetter: «Med prisnivået vi har i dag er det ikke mange vinskribenter og journalister som har anledning til å kjøpe og drikke disse vinene privat.»

Utfordringen er at skribentene ikke får de nødvendige forutsetningene, at de mangler autoriteten i forholdet til objektet de skal vurdere, at de underkaster seg vinens aura, at de «lar seg blende av de ikoniske etikettene og de svimlende prislappene, og dermed skriver rene hyllester av vinene de smaker. Slik blir også språket som skildrer de store vinene mer innskrenket.»

Språket som skildrer de store vinene, ja. Vi får diskutere det videre i 2024. God lesning i årets siste magasin!